 |
|
av Bjørn Bjarre
Da jeg fikk i oppdrag å sette sammen utstillingene i prosjektrommet på Galleri F-15 for år 2000, tenkte jeg med en gang på galleriets fysiske beliggenhet som et problem. For de som ikke kjenner til Galleri F-15 kan jeg fortelle at det er et gammelt herskapshus som ligger i idylliske landlige omgivelser på Jeløy i Moss, et lite sted ca. en time syd for Norges hovedstad. Det er et sted som har mange besøkende til tross for sin usentrale beliggenhet. Jeg har alltid reist dit fordi jeg er interessert i kunst, men også for å gå en tur på stranden, trekke frisk luft og spise den berømte kringla. For å få med seg utstillingene i prosjektrommet i år er det ikke nødvendig å forflytte seg fysisk - om det er positivt eller negativt er opp til hver enkelt å bedømme - det er nok å ha en datamaskin koblet til internett. Det er kanskje mer forpliktende å reise et sted for å se kunst. Sitter man hjemme ved datamaskinen derimot kan man klikke seg til et annet sted så fort man mister interessen. Men alle kan ikke forflytte kroppen sin til Moss i Norge for å se kunst. Ikke før i en fjern framtid, hvis science fiction litteraturens drøm om teleportasjon innfris - den teknologiske oppløsning og transport av menneskets atomer i tid og rom. En drøm som i det minste har blitt innfridd er oppløsningen av informasjon i digitale enheter, og transporten av disse i lysets hastighet gjennom det gamle telenettet. Og det er kanskje dette som er internettets største fortreffelighet og forbannelse; at det åpner opp for en virtuell verden man kan reise i uten å bevege seg ut av huset, og at den største mengde informasjon i verden gjøres tilgjengelig for alle med en datamaskin. Det er imidlertid en god grunn til å reise til Jeløy, foruten den idylliske beliggenheten, og kontrasten mellom denne og den virtuelle verden: I prosjektrommet er det plassert en flunkende ny Mac, og surfingen er gratis! Kunst på internett har en ganske kort historie, enda kortere hvis man regner internett kun som world wide web. Men internett har som kjent eksistert lenger enn www, og kunstnere som Robert Adrian, som har jobbet i dette mediet siden begynnelsen av 80-tallet , er opptatt av å påpeke at mediet egentlig er telefon-nettet (1). Jeg skal ikke påstå at arbeider som tar i bruk telefon nødvendigvis må karakteriseres som nettkunst, men bare antyde at slike forsøk på definisjon av kunst i teknikk-kategorier er lite fruktbare. Når man snakker om kunst på internett, eller net.art som noen liker å kalle det, er det unødvendig å skille mellom digital dokumentasjon av kunst som finnes offline i verden ellers, og kunst som er laget for nettet og som kun finnes online. Dette skillet blir naturlig nok vanskelig å opprettholde. På samme måte er det umulig å definere internettkunst som en teknikk når det som lages like godt kan være performance, video, litteratur, grafikk, musikk eller for den saks skyld mail-art. Internettkunst kan faktisk betraktes som et nytt kapittel i den kunsthistoriske utviklingen, med forløpere som mail-art, hvor publikum ikke reiser til kunsten, men kunsten reiser til publikum. Nettkunsten har også likhetstrekk med videokunstens barndom, hvor det var en stor framtidsoptimisme i forhold til mediets demokratiske potensiale og individuelle tilgjengelighet. Videokunstveteranen Nam June Paik spurte i 1974: "How long will it be before all American artists have their own television channels?" (2). På en måte har Paik fått svar på spørsmålet sitt, men naturligvis: TV-mediets passiviserende enveis kommunikasjon kan ikke måle seg med nettets interaktive flyt av informasjon, selv om de to mediene desverre nærmer seg hverandre mer og mer. TV blir kanskje bedre med email, men internett blir definitivt ikke bedre med reklame. I tråd med internettets tidlige historie av frihet, usikkerhet og anarki har jeg valgt kunstnere og ikke verk. Jeg har ikke, som en kontroll-elskende byråkrat, pålagt de å komme med en beskrivelse av prosjektet sitt på forhånd. Så bortsett fra de to første prosjektene har jeg ingen aning på det nåværende tidspunkt hva de forskjellige kunstnergruppene vil finne på. Men for å bøte på denne trangen til uvitenhet og overraskelse i en tid hvor opplysning er vann, vil det nedenfor bli gitt en kort presentasjon av de deltagende kunstnerene. Den viktigste fellesnevneren dem i mellom er at de alle er med i forskjellige former for samarbeid. Origami Republika er et internasjonalt nettverk bestående av 160 aktører, Samtidskunstforum er to gallerister aktive i Internasjonale Sosialister, Motherboard er et samarbeidende kjærestepar med hjelpere, Norsk Anarkistisk Fraksjon er en duo bestående av to kunstnere/gallerister og Knut Åsdam vil samarbeide med noen foreløpig uvitende venner. Jeg valgte disse konstellasjonene fordi internett er kanalen for dagens kunstnere som jobber på tvers i hybridland, og som forsøker å overraske seg selv ved å blande gamle ingredienser på nye måter. Det de har til felles, ved siden av å være samarbeidende kunstnere, er at de selvfølgelig lever i samme tid, og er barn av populærkulturen, uten å ville flykte fra det faktum. Men at de derimot på hver sin måte uungåelig gir forskjellige "bilder" av denne samtiden. Videre at de er tilknyttet forskjellige former for sub-kulturer og anti-etablissement bevegelser og at de stort sett lager arbeider som er i opposisjon. Allikevel er ingen av deltagerne utpregede politiske kunstnere, selv om politikk skjuler seg i alle menneskers minste bevegelser. Ingen av kunstnerene er utpreget internettbaserte heller, bortsett fra Motherboard. Nettkunst har en tendens til å være veldig "techno", noe jeg forsøker å komme vekk fra ved å invitere kunstnere som i de fleste tilfellene aldri har jobbet i forhold til internett. Men alle gruppene blander medier, noe som har blitt normen for de fleste oppdaterte kunstnere ved århundreskiftet. Og hvorfor det? Helt opplagt for å bekjempe den generelle kultur-fascismen som er redd for frihet og kaos, og naturligvis i tradisjonen til konseptkunst å overskride det ennå rådende bildet i den populære bevissthet av kunstneren som kun en håndtverker. Så hva er det som gjør internett så annerledes, så tiltrekkende? Det er ikke det tekniske, ikke alle de "kuule" flash-animasjonene. Det kjedeligste med internettkunst er når den innfrir forventningene om seg selv. Nei, det viktigste er ikke å finne svar på dette spørsmålet, men å stille det. Jeg skal ikke her plage leseren mer med min skraping i overflaten av en ny kultur, men heller henvise til kunsten som finnes der ute. Det er mitt håp at disse prosjektene i løpet av året samlet kan gi et inntrykk av hva som er så annerledes med internett - om det i det hele tatt er noe vesentlig. En ting som er sikkert er at internett ikke overtar for andre analoge medier, som noen teknofantaserende framtidsoptimister vil ha det til. Maleriet er ikke dødt. Det beste kunstprosjektet på internett er kanskje egentlig et maleri. Malt med html-koder. Mediers proklamerte død har en lang historie, og de fleste lever ennå. Internett er ikke døden til hverken avisen, boken, cd´en eller radioen. Like lite som fotografiet var døden for maleriet, og video didn´t kill the radio star....Det viktigste i livet kan fremdeles ikke digitaliseres. Bjørn Bjarre er kunstner og redaktør av UKS-Forum for Samtidskunst. Han bor og arbeider i Oslo. Noter: 1. For en gjennomgang av internettkunstens historie, se Josephine Bosma, "Er det reklame? Nei... - Er det spam? Neeei - det er nettkunst!" UKS-Forum for Samtidskunst nr 3/4-1998. http://www.uks.no/uksforum/arkiv/3498/3498.html 2. For en lengre diskusjon av dette temaet, se: David Ross, Net.art in the Age of Digital Reproduction, http://www.stunned.org/ross.htm |
|
 |